Frihet er ikke noe som kommer rekende på ei fjøl. Friheten må man kjempe for hver dag, en gammel lektie som har gått i glemmeboken til så mange. Frihet kan heller ikke bli en tilstand i midten. Det blir enten eller. Akkurat på samme måte som man ikke kan ha litt demokrati og litt diktatur. Det er enten det ene eller det andre.
Nå er vi på god vei inn i det andre – ufrihet i våre daglige liv.
De som skulle være våre åndelige, politiske og intellektuelle veivisere og beskyttere, har satt oss i denne utålelige tilstanden.
Den norske kirken, forutgående og nåværende ledende politikere, de toneangivende mediene i en falskklingende tango med de stemmene i akademia som gjennom årenes løp har kapret makten over analysen av samfunnsutviklingen.
Gemt bag gamle floskler
Nesten ingen av dem har mestret den viktigste analyseoppgaven i vår nye tid med en kontinuerlig fremvekst av religionspolitiske totalitære krefter som intenst ønsker å overta samfunnets hovedscene.
Den scenen der det viktigste stykket har blitt fremført siden renessansen, reformasjonen og opplysningens tid: nemlig kampen om verdiene. Kampen om humanisme som Europa til slutt vant.
Striden om verdiene har unektelig igjen blusset opp. Til tross for at enhver ærlig sjel nå kan se at det ulmer både i Danmark, Norge og Europa, snur den samme eliten seg bort og gjemmer seg bak flere tiårs gamle floskler. Det skruppelløse skuespillet fortsetter så godt som uforstyrret.
Indirekte gir denne eliten oss således følgende utilsiktede beskjed: Danmark, Norge og Europa befinner seg i overhengende fare for å tape sivilisasjonsstriden som er erklært oss.
Vi er på etterskudd. Derom bør det være liten tvil. Like fullt fortsetter floskelmakerne på de samme verselinjene. Derfor opplever vi, det brede laget av folket, oss mer og mer overlatt til vår egen skjebne. Vi står i fare for å miste troen på fellesskapet og på fremtiden.
Det er jo nettopp derfor jeg ser det som personlig avgjørende for mitt eget liv å ta på meg ubehaget ved å gi beskjed i det offentlige rommet. Sloss mot alle vindmøllene som hele tiden spretter opp med alle mulige uredelige bortforklaringer og falske konstruksjoner av årsakssammenhegner og fiendebilder.
Jeg ser det dog som personlig avgjørende å formidle tydelig min frykt for fremtiden, for jeg vet at jeg menneskelig ikke makter passivt å bivåne at den fantastiske personlige friheten jeg fra barnsben av har fått leve med, den samme friheten jeg som voksen har verdsatt så høyt i det gode Norge og Europa, nær sagt uforstyrret får lov til å rulle mot en verdimessig avgrunn. Å spille med orkesteret ville være intet mindre enn å stille seg på hykleriets side.
Den frie tankes modstand
Trykkefrihedsselskabet har - mot mange odds – seilt opp som den aller viktigste arenaen i Norden for den frie tankens motstand mot formørkelse.
Dere har utvist en stayer evne som er formidabel, som er beundringsverdig, som er til stor inspirasjon for oss som fører det samme arbeidet i Danmarks naboland. Dere har all grunn til å kjenne på stoltheten i dag, hver og en av dere som bidrar med å holde de taktfaste hjulene i gang.
Vi andre er svært takknemlige for deres utrettelige arbeid for opplysning og frihet.
Jeg vil avrunde med ord formulert av Kenan Malik i Information i fjor, som beskriver den mentale nedrustningen slik:
For femogtyve år siden kunne selv ikke dødstrusler, bombeattenter og mord stoppe offentliggørelsen af De sataniske vers. I dag skal blot en enkelt person råbe ’ krænkelse’, før den ’ progressive’ opinion ifører sig metaforisk burka af hensyn til religiøs følsomhed.
Takk Gud for at Trykkefrihedsselskabet er forskånet for denne mentale nedrustningen.
Til lykke med den store dagen!
Hege Storhaug er informationsleder i den norske tænketank Human Rights Service og sidder i Trykkefrihedsselskabets rådgivende råd.
