Den nye norske innvandringspolitikken ble et mageplask for oss som har jobbet i 12 år for at Norge skal følge i de danske VKO-sporene. Dette var ikke overraskende. Kjøttvekta råder, og uansvarligheten er i front hos de konservative.
Fremskrittspartiet har de siste 30 årene holdt en høy fane for sterkt å begrense innvandringen fra ikke-vestlige land. Selv om Human Rights Service er partipolitisk uavhengige, var det med et noe optimistisk håp vi fulgte forhandlingene om en regjeringsavtale på innvandringsfeltet mellom Høyre, det desidert største regjeringspartiet, og Frp, og støttepartiene Venstre (tilsvarende Det Radikale Venstre) og Kristelig Folkeparti. Håpet handlet om at Frp ville klare å få med seg Høyre (H) til å ta ansvar. Vi visste dog at oddsene hadde vært langt bedre dersom det var Arbeiderpartiet (Ap) og Frp som var i tospann.
Konservative svigter
Kanskje det høres underlig ut for danske lesere, men H, tilsvarende De konservative, har ikke vært interessert i å ta i innvandringspolitikken, noe som også er betydelig underkommunisert i norsk media. Leste man derimot partiprogrammet som H gikk til valg på, avslørte partiet seg selv: av 100 sider, var én side viet innvandringsfeltet. Men heller ikke på denne ene siden stod det noe som helst om innvandringsregulerende tiltak. Her ble det snakket søtt om inkludering, språk, og støtte til etniske organisasjoner, sistnevnte er visstnok svært viktige for integreringen av nye borgere. Ap er langt mer realpolitisk orientert på feltet enn Høyre, der liberalistene har vunnet frem.
Jeg mistenker dog at den konkrete innvandringsavtalen opplevdes som en seier for ”Det Store Journalistpartiet”, da norsk media knapt har vært interessert i å omtale eller diskutere avtalens innhold. Hadde avtalen båret preg av Frp, hadde propagandaspaltene raskt vært fylt til randen, og vel så det.
En liten titt bak kulissene: Frp satt med et særdeles sterkt kort i ermene da de først gikk til bords med H i forhandlingene like etter valget. Det handler om det som burde vært den desidert største nyheten siste tiåret for norsk innenrikspolitikk. Bomben smalt 13.april i fjor.
Den dyre indvandring fra OIC-lande
To iherdige og dyktige økonomer og journalister i Finansavisen, hadde dypdykket i tall fra Statistisk sentralbyrå. Tallene de dro frem var enorme: den norske staten påtar seg finansielle forpliktelser i perioden 2015 – 2100 på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlige innvandrer som kommer til landet – dersom deres etterkommere blir perfekt økonomisk integrert, en forutsetning endog det noe bakstreverske byrået betviler.
Journalistene gikk deretter enda grundigere til verks og studerte beløpene for landgrupper: https://www.rights.no/2013/09/rode-tall/ somaliere fikk prislappen 9 millioner kroner per person, pakistanere 5,1 millioner, afghanere 5,3 millioner, indere 1,6 millioner, mens folk fra Sri Lanka, ofte tamilske flyktninger med forferdelig vanskelige navn og som er vel så mørke i huden som somaliere (som nevnes av meg for å ta rasismetyren ved hornene), kun gikk i minus med 1 million kroner.
Det er altså innvandringen fra OIC-landene som er den desidert mest kostnadskrevende.
Disse tallene lå til grunn for rapporten Bærekraftutvalget til Frp http://www.rights.no/2013/08/utvalg-foreslar-ny-politikk/ la frem før valget, en rapport HRS var med å utarbeide. Og nettopp denne rapporten la Frp på bordet for H i de innledende forhandlingene, slik jeg har forstått det. Nå er et slik at H sliter med et noe dårlig image som ”pengepartiet”. Da skulle man tro at partiapparatet grep kalkulatoren, slik jeg gjorde da jeg registrerte at det kom 2 700 nye somaliere til Norge kun i fjor.
Ganger man dette med 9 millioner kroner, får man den nette summen 24,3 milliarder kroner i statsfinansielle forpliktelser – hvis etterkommerne altså blir perfekt integrert. Og ja, H måtte, visstnok motvillig, la Frp få inn 24-årsregelen for ektefelleinnvandring og en generell formulering om gjennomgang av nye innvandringsregulerende tiltak.
Så var neste runde klar: en forpliktende avtale med V og KrF. V og KrF innkasserte store seire: liberalisering i asylpolitikken overfor barnefamilier og mindreårige asylsøkere. Men enda viktigere: med hjelp fra H ble det heller ikke gjennomslag for et dansk tilknytningskrav for henting av nye ektefeller. Dette kravet er det viktigste ved familieetablering. Kravet vil begrense det åpenbare misbruket av ekteskapsinstituttet ved henting av nye ektefeller. Dette har vært den største innvandringskilden de siste 30–40 årene fra land utenfor EØS, og må ta hovedskylden for den dårlige integreringen i sentrale grupper i Norge (og Europa), den såkalte kjedeinnvandringen.
Kravet ville ha gitt barn og unge beskyttelse mot årelange opphold i foreldrenes hjemland. De som kommer gjennom proformaekteskap, har som regel en plan om å hente ny ektefelle i hjemlandet etter fast bosettingstillatelse her. Kravet hadde satt full stopp for dette misbruket. Personer som har giftet seg til Norge og så skiller seg, stoppes likeledes fra å hente ny ektefelle i hjemlandet. Det samme gjelder dem som får asyl. Alle med litt velvilje i front forstår hvilken formidabel integreringseffekt dette vil ha.
Nå får vi kun en 24-årsregel for henting av nye ektefeller, som kan gi stygge utslag, som at unge dumpes i opprinnelseslandet, tvangsgiftes, og så får komme tilbake for å klare å innfri forsørgerkravet på skarve 300.000 kroner, et krav som har en harang av unntak (svært mange trygder teller som inntekt). Vel så uprofesjonelt, med fotavtrykk fra Venstre: både forsørgerkravet og 24-årsregelen følges av «liberale skjønnsvurderinger», som at når ekteskapet «åpenbart er frivillig», gjelder ikke 24-årsgrensen. Man må spørre seg: Skal utlendingsmyndighetene utstyres med løgndetektor? Skjønnsvurderinger åpner selvsagt for fordyret saksbehandling og det åpnes for misbruk og forskjellsbehandling.
Eliten er langt fra folket
En meningsmåling i fjor (Sentio) viste den enorme avstanden mellom folket og politisk elite. I målingen sa 75 prosent ja til at Norge bør «legge om politikken og begrense mest mulig den ikke-vestlige innvandringen og heller prøve å hjelpe flere i deres hjemområder». 85 prosent av Høyres velgere svarte ja, KrF 64 prosent, Venstre 51 prosent. Av Aps velgere sa flere enn to av tre det samme. Man kan med tyngde hevde at det er et hav på størrelsen med Skagerrak mellom den politiske eliten og folket.
Årlig koster innvandringen oss nå antakelig hele budsjettet til eksempelvis justis- og kulturdepartementet til sammen. Hver tredje sosialhjelpsmottaker er innvandrer (nye SSB-tall). Vårt Land intervjuet en av dem 3. mars. En ung kvinne kom til Norge fra Somalia for 15 år siden som analfabet sammen med foreldrene. Hun giftet seg, fikk fem barn, og skilte seg. Nå går hun på grunnskolen. Hvorfor prioriterte hun ikke skolegang når hun kom for å kunne bli selvforsørgende? Fordi staten ikke stiller krav.
Ingen sammenhæng i indvandringspolitikken
For meg er verdiene viktigere enn pengene. Men også på dette feltet råder uansvarligheten hos den politiske eliten. Man ser ikke sammenhengen med press på frihetsverdiene (likestilling, likeverd, religiøs frihet, sekulære rettsregler, ytringsfrihet), når hierarkiske, ekstrempatriarkalske klan- og stammekulturer etablerer seg her i større og større omfang? Ei heller lettes det på øyelokket når Politiets sikkerhetstjeneste slår på stortromma om radikaliseringen av unge. Har det ingen sammenheng med innvandrings- og integreringspolitikk?
Jeg hadde ikke forventet mer av Høyre, Venstre og KrF. Man skal ha politisk ryggrad for å innrømme at man har tatt grundig feil gjennom så mange år. Da er det bedre å leke russisk rulett med Norges framtid?
Man er ikke ærlig hvis man benekter at vårt politiske lederskap legger opp til å avvikle det Norge vi har kjent. Innvandringsavtalen må derfor kun være Regjeringens start på oppgaven med å ta solide grep for å sikre Norges verdigrunnlag og velferd. Det er der det ligger et håp: at Frp klarer å stramme mer inn i forskrifter til lovverk gjennom statsrådsposten som innvandringsminister.
