De siste dagene har jeg tatt et blikk tilbake på en bok jeg skrev på 90-tallet, det vil si boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (1998). Det har vært en ganske rystende opplevelse. Hvorfor?
Fordi boken forteller – gjennom de unge selv – så til de grader hvor skoen trykket i forhold til integreringens utfordringer. Som en ung kvinne så brutalt talende sa det den gang: - Det er ikke nordmenn som banker oss opp. Det er det våre egne som gjør.”
Det var situasjonen den gang, og det er situasjonen i dag: Særlig muslimer, barn, unge og kvinner, stenges inne av sine egne og ute fra det folkelige fellesskapet. Likevel skal arbeidet mot diskriminering (”hvit diskriminerer svart”) ytterligere styrkes.
Naiv og fordomsfuld
La det være klinkende klart: Jeg utstår ikke diskriminering og rasisme – uansett type diskriminering eller rasisme.
Da jeg startet arbeidet innen innvandrings- og integreringsfeltet i 1992, var jeg dog naiv og dermed fordomsfull. Jeg var påvirket av mine omgivelser, som var typisk folk i de sosialistiske og organiserte antirasistiske rekkene.
Derfor trodde også jeg at ”det er synd på alle dem som er mørkere i huden enn oss hvite, fordi vi diskriminerer dem”. Jeg kan illustrere min holdning med et eksempel fra de norske skogene i 1988:
Jeg var på tur med min kjæreste, en perser, i Nordmarka i Oslo. Jeg bøyde meg ned og plukket en munnfull blåbær. Kjæresten min ser tankefullt på meg, og sier med de mest sørgmodige øynene: ”Kan også pakkiser spise blåbær i de norske skogene?”
Den psykiske smerten uttalelsen utløste i meg var ubeskrivelig. Jeg blødde i fortvilelse over hvor usle vi nordmenn er mot våre nye landsmenn. At han hadde alt han kunne ønske seg: bolig, arbeid, gratis utdannelse, og kunne nær sagt peke på enhver ung kvinne på ”pikemarkedet” i hjembyen min, var ikke i tankene mine.
Noen år senere forstod jeg at offerkortet hadde lurt meg trill rundt. Det gamle svarthvitt-bildet revolusjonerte mitt verdensbilde.
Hva hadde skjedd med meg?
Jeg hadde fått to år på baken i Pakistan (1993-1995), som var et dramatisk kultursjokk: borgerne rangerte hverandre etter hudfargenyanser: jo lysere i huden, dess penere er man, og dermed får man også økt menneskelig verdi, som ikke minst reflekteres på ekteskapsmarkedet.
For den som ikke kjenner Pakistans mange etniske grupper, kan det være informerende å vite at i ”De renes land” finner man etniske grupper som er like lyse i huden som oss her i nord, og man finner folkeslag på Makhrankysten vest for Karachi som er negroide.
De muslimske pigers stemmme
Men det var ikke minst møtet med unge norske muslimer som befestet et nytt verdensbilde i meg. Hver eneste en som jeg intervjuet spurte jeg også om hadde opplevd diskriminering eller rasisme fra norsk hold. Ingen hadde det. Ingen!
Tvert om. Se på disse passasjene fra boken der jeg intervjuer en ung kvinne med røtter på Balkan. Først hennes beskrivelse av en vanskelig tid:
”Jeg har ikke tall på hvor mange muslimske jenter som har spurt meg om hvordan jeg våget å si nei til arrangert ekteskap. Det er vanskelig å forklare, men jeg tror det handlet om at jeg var så nedfor i lang tid, bare deppa og gråt. Å ha det fryktelig vondt, det går for en eller to måneder. Men jeg var psykisk utenfor i to år på grunn av mine foreldres planer om å gifte meg bort. Til slutt var jeg så utkjørt at jeg ga blaffen i om jeg ble drept hvis jeg nektet. Jeg tenkte: ’Hvis ikke jeg får livet mitt, så får ingen andre det heller.’"
Dernest om ufrihet og diskriminering:
- Det er hovedproblemet for oss. Ufriheten. At vi ikke får lov til å være det vi er; nemlig først og fremst norske, men også med en del muslimsk kultur i blodet. De vil at vi skal være albanske, eller pakistanske for den saks skyld. Det er så slitsomt. Derfor velger de fleste av oss å gi etter for foreldrene. Lever som vi blir fortalt. Da blir det ikke bråk og du slipper å skjule deg hele tiden. Det er nesten bedre, sier venninnen. Hun er også utstøtt av sine foreldre ettersom hun flyttet til Oslo for å studere og bor alene på hybel..
- Hva med rasisme? Er ikke det et problem?
- Det har jeg aldri opplevd, sier Hafsa.
- Ikke jeg heller, men jeg har hørt at det er mye rasisme, sier venninnen.
- Hvor har du hørt det?
- Lest i avisen. Og hørt på fjernsyn. På skolen ble problemet med rasisme ofte diskutert i timene, forteller hun.
- Hadde noen kalt meg for pakkis, så hadde jeg ikke brydd meg noe særlig. Hadde bare overhørt det, repliserer Hafsa. - Å bli kalt pakkis, ødelegger ikke livet mitt. Men den dagen jeg ble fortalt at jeg skulle giftes bort, da følte jeg at livet mitt ble ødelagt. Fremtiden ble virkelig tatt fra meg. Rasisme... Hafsa tar tankene med seg på en intern runde, og slenger med ett ut følgende setning:
- Dessuten er det ikke nordmenn som banker oss opp. Det er det våre egne som gjør, sier Hafsa.
Jeg kunne fortsatt side opp og side ned med slike sitater. Jeg stopper her. Veien videre er til Stortingsmelding nr. 17 (1996-97) "Om innvandring og det flerkulturelle Norge".
Meldingens sentrale satsningsområder er: ”arbeid mot rasisme og diskriminering, bedre norskopplæring for barn, unge og voksne, kvalifisering for arbeidslivet".
Videre heter det: ”Målet for myndighetenes holdningsskapende arbeid på dette området er å bekjempe rasisme, fremmedfrykt og diskriminering. Fokuset vil naturlig nok rettes mot nordmenns holdning til personer med innvandrerbakgrunn."
Majoritetsbefolkningen skal piskes
En annen interessant uttalelse i meldingen er denne:
"Det er mange måter å være norsk på. Ved aktivt å framheve at alle har like stor rett til å bringe med seg sine verdier og tradisjoner inn i fellesskapet, styrkes grunnlaget for samhørighet."
Det sies ikke ett ord om hvilke verdier og tradisjoner det tenkes på.
Det forelå dog forskningsmaterial på 90-tallet i Norge som viste et helt annet bilde enn hva som var den offisielle ”sannheten”, kan jeg lese i kapittel 6 i Hellig tvang: Antropologen Inger-Lise Lien, med lang fartstid som forsker også i Pakistan, kartla pakistanere i Norge og deres opplevelser av diskriminering og rasisme.
De oppfattet at undertrykkelse og rasisme er langt mindre utbredt i Norge enn i Pakistan. De klaget også mindre over diskriminering, mobbing og vold enn det nordmenn gjorde. Liens lå flere hestehoder foran resten av fagmiljøet, altså var hun politisk ukorrekt og hennes arbeid ble ikke tatt på alvor.
Det har kostet dyrt – verdimessig og økonomisk.
Ja, vi har gått et par skritt videre i Norge siden 90-tallet, men nå vil integreringsminister Audun Lysbakken, visstnok frafallen marxist og representant for Sosialistisk Venstreparti, ta Norge to skritt bakover. ”Arbeid mot diskriminering” skal styrkes. Dette arbeidet går nok verken i Hafsa eller Liens fotspor.
Majoritetsbefolkningen skal ytterligere piskes – som om vi har et særegent gen som gjør oss disponert for diskriminering og rasistiske holdninger mot ”de andre”.
De seneste episoder
Jeg scrollet nedover HRS sin nettside rights.no for å ta en titt på de siste dagers kommentarer og artikler, dette for å ta Norge og Europa på pulsen. Det var ikke rar lesning:
1. 13.oktober: Høyesterett i Storbritannia overkjører den britiske regjeringens forsøk på å beskytte de yngste mot transkontinentale tvangsekteskap. Dømmer 21-årsregelen for brudd på menneskerettigheter
2. 12.oktober: Fransk sjokkrapport om tilstanden i to franske gettoer, der islam fosser frem. Rapportens leder er renommerte Gilles Kepel, og rapporten avrundes slik: “Frankrikes fremtid avhenger av landets evne til å reintegrere forstedene i det nasjonale prosjektet.”
3. 11.oktober: En kilde i sikkerhetstjenesten i Storbritannia anslår at det befinner seg minst 200 personer på de britiske øyene som aktivt planlegger selvmordsangrep. Totalt skal det befinne seg 2 000 potensielle islamistiske terrorister på de britiske øyene.
4. 5.oktober: Det anslås at 180 000 europeiske jenter årlig risikerer kjønnslemlestelse.
5. 4.oktober: Tredjegenerasjon i Storbritannia rettferdiggjør flerkoneri.
Dette var noen smakebiter som må kunne kalles reelle problemer, og der samtlige problemstillinger er høyst relevante for Danmark og Norge også.
Men, la oss heller snakke om de diskrimineringen vi har snakket om i alle år?
Til den norske statsråden er det kun å si: Av ingenting bygde Gud verden…
(På rights.no publiseres nå fortløpende ett og ett kapittel fra boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap)
