"Hvis frihed overhovedet betyder noget, så betyder det retten til at fortælle folk det, de ikke vil høre"

George Orwell

Islam, et pissoir?

9. december 2015 - Artikel - af Thomas Knarvik

Duchamps pissoir i Guds hænder, Thomas Knarvik.

Den norske kunstner Thomas Knarvik skabte overskrifter, da et skræmt bogforlag brændte oplaget af hans religionskritiske bog 'InHisName'. Vi bringer her et eksklusivt indlæg fra kunstneren, skrevet på hans modersmål.

Jeg er sikker på at om Gud eksisterer, er han en allesteds-nærværende Gud. Til alle tider. Fortid så vel som fremtid. Han visste nok om pissoaret lenge før vi gjorde det. I renessansen ble inspirasjon sett på som bindeleddet mellom det profane og det guddommelige, så hvis Gud eksisterer vet han at jeg skriver dette; teokrati møter den konseptuelle kunstens grunnstein - Pissoaret. Profeten Muhammed møter Europeisk kunsthistorie. Og Gud anerkjenner. For han kjenner igjen inspirasjon hvor enn den måtte dukke opp.

Islam, et Pissoar?

I 1917 plasserte kunsteren Duchamp et pissoar i et New York galleri – som et kunstverk – et verk som ble et av de viktigste i det tjuende århundre. Det har blitt stående som et referanseverk for kunstnere som setter idé fremfor utføring i produksjonen av kunst.

Starten på et nytt paradigme er i gang. Kunst gikk fra å være utelukkende håndverk til å anerkjenne også readymades - ferdig produserte objekter med en opprinnelig annen funksjon. En redefinering banet seg frem. Karakteristisk for denne type kunst var kritikken av den tradisjonelt opphøyde statusen til kunstverk, uvitende om at dette var den nye opphøyelsen.

For første gang ble verden utfordret til å VELGE, og å redefinere om et objekt kunne opphøyes til kunst eller ikke, alt avhengig av konteksten objektet står i. Et fremmedelement i et rom slo ned som en ide, for så å vokse seg til noe større.

Islam er en readymade – ”Guds” egen, som mange andre religioner. Et objekt tilpasset sin kultur; en autoritet som uten saklig grunnlag eller uten å gi saklig begrunnelse, bestemmer over andre. Muhammed fikk en åpenbaring fra Gud, som ble en funksjon til å kontrollere massene. Valgene og selverkjennelsens verdi, er med andre ord borte. Objektet har tatt all makt. Betrakterens vurderinger er verdiløse, eller farlige og straffbare. 

Vi kan ikke diskutere eller kritisere et objekt med diktatorisk karakter. Vi endrer isteden tankesettet om selve rommet den autoritære skal oppholde seg i. Vi underkaster oss, hvilket også er betydningen av Islam: Underkastelse. Muhammed underkastet seg Gud, og muslimer Muhammed, slik kunstverden underkastet seg pissoaret. Riktignok etter mye diskusjon, men i moderne tid har ikke kunst vært straffbart i den vestlige verden. Ei heller autoritær opposisjon. Og dette vet naturligvis Gud. For Gud omfavner alt. Gud skjenket mennesket et pissoar via en designers forståelse for det mannlig kollektive behov. Merk! – mannens behov.

Analogien med å gjøre en hel religion til et kunstverk er å peke på noen av de estetiske og intellektuelle forutsetningene objektet har på omgivelsene. Skal vi så opphøye det, pisse på det, eller begge deler? Eller la det være det det er: Et paradigme, et historisk objekt man beveger seg videre fra? Pissoaret er fortsatt i bruk, så og Islam. Pissoaret er fullendt i sin funksjon så lenge det mannlige kjønnsorgan er utformet slik det er, men Islam er ikke funksjonelt i møte med demokratiet. 

På totusentallet ble pissoaret pisset på av to konseptkunstnere mens det var utstilt på museet: ”Pissoaret er der – det er en invitasjon”, sa den ene. ”Kunstneren definerer hva kunst er – vi bare legger til”, sa den andre.

Spørsmålet er om vi skal implementere en gammel tanke på nytt, etter de forutsetningene det var tenkt som, eller redefinere objektet til et kjønnsnøytralt klosett for både han og henne, og ikke kun for den som står og pisser. Skal rommet definere sine objekter, eller skal objektene diktere rommet?

Det er ikke lenger Gud som straffer oss når vi har gjort noe galt. Det er demokratiske tilkjempede rettigheter som stiller oss alle like. Det er ikke den gamle Guds tyranniske eksempel vi følger når det kommer til likestillingsspørsmål eller menneskeverd, tolket gjennom Muhammed. Det er demokratiske verdier. Det er noe så allment som at vi ikke skal yte vold mot ytringer, seksualitet, etnisitet eller religionsfrihet.

Den kulturkampen vi i dag lever i, skaper frykt, og frykt trigger vannlatingsmekanismen. Da bør vi være glad for å ha et pissoar i et rom som er definert ut fra felles behov. For i dag bør det ikke handle om verken guders støvete lover eller falmete kunstverk. Disse bør være referanser til refleksjon om en kollektiv kulturarv vi bygger en felles fremtid ut fra. For Islam som mannsdominert, er definitivt bildet på et pissoar høyst relevant den dag i dag. Noe som i aller høyeste grad må pisses på. Det er en invitasjon!

http://thomasknarvikblogg.com/ 
http://www.thomasknarvik.com/

Der er lukket for flere kommentarer til dette indlæg