Oplevelsen i Pakistan
Jeg opplevde barneekteskap første gang i Pakistan sommeren 1993. Som journalist fikk jeg tips om det forestående ekteskapet mellom norskfødte barn, en gutt på 14 år og en pike på 16 år. Tankene mine har siden den gang kvernet og kvernet: hva skal til for å stoppe denne groteske praksisen her hos oss?
Jeg dro til Pakistan i 1993 med en lapp i lommen: navn på involverte personer i barneekteskap som skulle gjennomføres i en landsby nord i Kashmir. Landsbyen var så knøttliten at jeg ikke fant den på kartet. Med leid bil og sjåfør la jeg likevel i vei. Vi hadde knapt med tid, og på de særdeles snirklete og humpete veiene langt der oppe i fjellene, hadde plutselig veien forsvunnet grunnet flom.
Ikke pokker om vi skulle snu, for bryllupet var, etter min informasjon, i gang i løpet av få timer! Jeg dro resolutt buksene godt opp på lårene, og vasset i vei som en førerhund for en livredd sjåfør som fryktet uforutsette dype groper og derav bilhavari.
Vi kom oss over, også uten at en eneste av de mange slangene som seilte med elven fikk en jafs av benene mine.
En voldsommere kulturkollisjon tror jeg ikke den vennligsinnede pakistanske sjåføren hadde opplevd, der han stod skjelvende ved bilen på den andre siden av elvebredden med en sigarett i munnviken og kommenterte benene mine og alle slangene.
Jeg kunne knapt ha brydd meg mindre, for frem skulle vi. Frem til en for meg langt viktigere kulturkollisjon: barn og norske statsborgere som brukes i menneskehandel, og der handelsvaren er visum til Vesten for et familiemedlem.
En byttehandel
Denne historien begynte med en samtale mellom to pakistanske mødre som den gang hadde bodd i over 20 år i Norge. Omtrent slik må ordene ha falt mellom dem da planene ble utformet: ”Din sønn kan få min datter dersom min bror i Pakistan kan få din datter. Da kan nemlig broren min komme til Norge.”
Avtalen, som kalles watta satta (bytte for likt), ga startskuddet til et mareritt for en ung pike, født og oppvokst i Norge.
Hun var da knapt 15 år gammel. Hennes utkårede var 13 år. Året etter ble bryllupet feiret, der innleide bjørner var en del av muntrasjonsrådet, som jeg selv bevitnet. De norskfødte barna var blitt 16 og 14 år, mens den tredje norske borgeren som skulle være visum for den nevnte norskpakistanske kvinnens bror var 19 år.
Den kriminelle handlingen ble omtalt i to norske medier, men den fikk ingen konsekvenser.
Høsten 2000 fikk jeg nok et tips om en barnebrud: en ung kvinne ville fortelle historien sin om hvordan hun ble importert som hustru til en voksen fetter her på 24 år da hun var 11 år gammel. Ja, du leste riktig – 11 år gammel.
Den tyrkiskkurdiske piken ble tvangssendt av familien til Norge som fersk hustru på identitetspapir til en kurdisk iransk kvinne på 18 år. 13 år gammel ble hun gravid, 14 år gammel fødte hun en sønn. Hun var som barn ansatt i flere offentlige institusjoner – ingen voksne reagerte. Hennes historie ble til fjernsynsdokumentaren Barnebruder – en ulykkelig historie (NRK 2002).
I Danmark er det nylig (igjen) fremkommet at piker giftes bort på dansk jord. Endog etnisk danske piker som har konvertert til islam. Piker vies bort i de private hjem, de vies bort i moskeer.
Drabstrusler, fysisk vold og voldtægter
Det samme gjelder dagens Norge. Vi venter nå på domfellelse i Norges tredje sak om tvangsekteskap, den desidert mest alvorlige i vår historie etter innvandringen fra den muslimske verden. Piken, som er drapstruet og lever i skjul, fortalte nylig Oslo tingrett at hun 13 år gammel (i 2006), ble tvangsgiftet til en voksen fetter på 20 år i en leilighet i Oslo.
Piken visste ikke hvem imamen var. Hun kjente ikke hans stemme, og hun så ikke hans ansikt, for imamen stod gjemt bak en dør! Først etter tre års voldshelvete, med drapstrusler, fysisk vold og voldtekter, ba hun i fjor om hjelp hos en minoritetsrådgiver på skolen.
Hennes egne foreldre ble umiddelbart arrestert, det samme gjaldt fetteren og hans mor, mens onkelen ble etterlyst internasjonalt. Han befinner seg antakelig den dag i dag i kurdiske områder i Irak – i hjemtraktene med andre ord.
Under rettsforhandlingene kjempet jenta med nebb og klør for at hennes egne foreldre skulle frikjennes fra den alvorlige tiltalen. Hun mente at særlig moren var svak og sårbar og ikke kunne reddet henne fra overgrepene, heller ikke når piken selv ba foreldrene om hjelp til å komme seg ut av ekteskapet.
Det var onkelen, som er en eldre bror av pikens far som var ansvarlig for ekteskapsinngåelsen, og svigermoren og fetteren, mente piken.
Det stemmer at i æreskultur plikter yngre søsken å respektere eldre. Men heldigvis er ikke norsk domstol underlagt umenneskelig, hierarkiske familiesystem. Norsk domstol er forpliktet til å følge norske lover og regler, norsk kutyme.
En mor og far som passivt lar datteren bli tvangsgiftet 13 år gammel, som de da også vet vil bli voldtatt, har begått svært grov kriminalitet.
Foreldrene skulle selvsagt enten ”stengt døra” for jentas onkel, tante og deres sønn, og dersom ikke dette løste situasjonen, er politiet neste instans. Det er det minste man kan forvente i et land som Norge. Æreskulturen skal aldri få lov til å relativisere unge menneskers liv og menneskerettigheter her i landet.
Kollektiv straf nødvendig
Dette var min konklusjon under rettergangen: en kollektiv handling fordrer en kollektiv dom, akkurat som i Ghazala Khan-saken, der dansk rett skapte verdenshistorie.
Ghazala ble henrettet på åpen gate av sin egen bror. Totalt ni personer var involvert og samtlige ble dømt for det planlagte drapet: Faren til livstids fengsel, som den som vedtok dødsstraffen over familiens datter. Broren som ble pekt ut av familien som bøddel, fikk 16 års fengsel.
Tanten som lokket Ghazala i fellen ved å trykke på hennes lengsler etter kjærlighet fra familien, fikk 14 års fengsel og utvisning, da heller ikke hun var statsborger. Den mildeste dommen fikk han som kjørte taxibilen i jakten på jenta, åtte års fengsel.
Oslo Tingrett har kommet til samme konklusjon. Samtlige involverte i barnebrudsaken skal dømmes, sier aktor: barnebrudens mor og far skal dømmes for tvangsekteskap og medvirkning til vold og voldtekter til en straff på 2,5 år, mens svigermoren og fetteren skal dømmes til 5,5 års fengsel.
En fellende og streng dom vil ha forebyggende effekt, helt klart. Men vil en fellende dom stoppe barneekteskapene? Nei, er min vurdering. Vi i Human Rights Service hører stadig vekk om barneekteskap som inngås i moskeer i Norge, og en ny konkret sak er under politietterforskning i disse dager.
Med den pågående innvandringen fra den muslimske verden, henger vi hele tiden etter i verdikampen samtidig som de aktuelle miljøene vokser seg stadig større og blir mer og mer lukkede.
Myndighetene er helt bakpå: de har ikke øyne og ører inn i disse sirklene. Kun unntakene kommer på bordet – som barnebruden i Oslo som etter tre år våget å røpe hemmeligheten overfor en offentlig ansatt.
De pikene som derimot dumpes i foreldrenes opprinnelsesland og giftes bort der som barn, er helt utenfor myndighetenes rekkevidde. Hvor mange dette kan handle om vet ingen. Her ligger kanskje den aller største skammen – det største sviket – begravd.
Verken Norge, Danmark eller andre land i Europa har tiltak på bordet som kan redde disse pikene. Foreldrenes ”rett” til å bestemme hvor barnet skal oppdras – ikke barnets beste – råder.
Et skridt videre
Ja, vi skal satse på opplysningsarbeid, særlig overfor skoleelever. Med mer. Og vi skal selvsagt straffeforfølge konkrete saker. Det skulle bare mangle.
Jeg er dog landet på den slutningen at vi må gå ett skritt videre i slike grove overgrepssaker: hvis de involverte kriminelle har ervervet seg norsk statsborger, altså de er ikke født norske borgere, men innvandret til landet vårt, så skal vi også ta fra dem det ervervede statsborgerskapet (og barna skal myndighetene ta omsorgsansvar for her).
Slike foreldre har nemlig bevist at Norge kun er en økonomisk base for dem. Ikke minst eksemplifisert med at the main culprit, pikens onkel i barnebrudsaken i Oslo, etter alle solemerker søker dekning i Irak – landet dertil foreldrene og svigerforeldrene mente de ikke kunne leve i trygghet i som ga dem opphold her i Norge.
Foreldrene har brutt den uskrevne samfunnskontrakten på groveste vis. De har selv signert sin egen utvisning fra landet vårt.
En slik reaksjon ville hatt en formidabel forebyggende effekt. Kan vi håpe at Danmark – igjen – viser de kraftigste musklene innen innvandringsfeltet i Europa?
Hege Storhaug arbejder på Human Rights Service, Oslo og holder til maj oplæg ved Trykkefrihedsselskabets konference om kvindeundertrykkelse i islam.
